Gå til hovedinnhold

Alle eier Sosialdemokratiet

Sosialdemokratiet er blitt den nye konservatismen. Den reelle motsetning mellom dem som eier og dem som er ansatt er rablet over med fargestifter. Vi ble enige og tro, men tidsperspektivet er kort. Trettitallet var tiden de ansattes parti, Arbeiderpartiet dannet regjering. Førtitallet ble standpunktenes tiår: var du for eller mot Norge, var du for eller mot NATO? Femtitallet var husbyggingens begynnelse. Sekstitallet var politisk kvessing, syttitallet et utbrudd av engasjement, men ikke til realpolitikk. I denne perioden vokste lille omsetningsavgiften fra 1 % til  merverdiomsetningen på 25%. Omsen/Momsen var det mest attråvedige middelet for politikerne, langt viktigere enn sex. Norge var beste bruket i verden og vi ble enige om kompromissene. “La oss holde det slik det er”. Omfordelingen begynte med moms på utvalgte varer, en ny skatt på forbruk. Momsen dempet ikke forbruket, den ble bare en ny inntekt for staten mens forbruket utartet. Lés deg opp på momsens historie og si om det var den onde arbeiderstaten som innførte ekstraskatten, eller om det var klamme Høyre som tok den til nye høyder. Momsen var nemlig en lett måte å øke skatter og viderefordele skatteinntektene. Her gjaldt det å få kontroll med skatten og gi den til partistøttene.
Vi fikk et land, best i verden, og kjøpte oss numme på importerte varer. Importørene ble de nyrike. Bilimport i stedet for bilproduksjon, el-import i stedet for el-produksjon, klesimport i stedet for klesproduksjon. Hva enn vi kjøpte var det importert. Vi tålte alt som var samfunns og bedriftsøkonomisk galskap. Vi forstod at vi måtte “eie oljen”. Vi forstod ikke hvordan. Nå har vi ikke mer tid til å dyrke import; vi må ikke blinge mer. Vi må omstrukturere.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Borgermester bak søyler og gardiner

Sammenslåing av kommuner krever nytt rådhus. Et spennende amfi nær T-forbindelsen der alle er velkomne og alle politiske møter er nettkringkastet av kommunen selv.Haugesunds eksisterende rådhus kan rives slik dets inspirasjonsbygg, Festiviteten, ble tatt ut av tiden. Rådhuset kan også bli et billedgalleri for modernismen, husets egen epoke. Som formspråk for moderne demokrati fungerer det ikke.