Bilveien

Vi gjør det fremdeles. Vi bygger veier fordi vi selger biler vi produserer. Å komme seg over fjorden har aldri vært mer komplisert.
Bilen ble utviklet inntil den egnet seg for masseproduksjon tidlig på nittenhundretallet. Rundt 1930 var store veier og handlesentra på gang. Etter at andre verdenskrig hadde ødelagt og forurenset verden slapp Norge løs bilsalget i 1960. Ti år senere var biltrafikken et problem. 1971 var krisen formulert i Roma-avtalen. By og veiplanleggerne hadde ingen løsning. De bare lagde flere og dyrere veier inn til sentrum. Det holder vi på med enda, i stort monn. Alle tuneller fører til Stavanger. Vi er i ferd med å bruke opp jorden, og vi  forsøpler den. Nå, femti år etter løsslippet vil politikerne og økonomene og produsentene ikke slå av på farten. Vi er på let etter den elektriske løsningen uten å sette ned forbruket. Veibyggingen er et tydeligere bevis for intensjonen om økt trafikk enn bilutvalget er. Energiforbruket øker og krigene er der fremdeles; krigene er utløsningen av alle innebygde problemene våre. Uten liberalismens masseproduksjon hadde vi klart oss ganske så bra. Kanskje Høyre med sine satellitter kan få til en bedring i utviklingen. De må slutte å lytte på Civita og andre slike, de må oppnå resultater selv. Ellers kommer de andre politikerne og sier de rette ordene.
Å redusere norsk olje og gassproduksjon gjør at ressursene varer lengre. Oljefondet blir mindre og den del som kan brukes innenlands vil bli større i prosent, men vil ikke være et innenriks problem av den grunn. Skal vi ha olje i bakken eller penger i luften?

Hvordan skal vi ta inn frisleppet fra 1960? Det er politisk styrt.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Borgermester bak søyler og gardiner

Byggsympati