Gå til hovedinnhold

Firpartistaten

Norge har realistisk fire politiske parti. De er Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Arbeiderpartiet.
Fremskrittspartiet har hatt sin læretid i regjering, har strøket ift velgerne og ønsker nå å konvertere til å bli et departement; Avgiftsdepartementet. Det er tross alt der de har vist initiativ.
Senterpartiet har kommet på offensiven fordi Høyre har gjort klart til salg av landmasser i og ved jordbruket. Det spørs om ikke bøndene selv har solgt matjord og hatt fest med gevinsten. Jeg har respekt for arbeidende bønder etter noen år som hjelper på gård på syttitallet. Nå står slaget om bonden skal være norsk statsborger eller være ansatt i et utenlandsk firma. Kanskje Høyre legger til rette for arbeidskollektiv i jordbruket? Det hadde blitt en festlig runddans, etter arbeidstid, selvsagt, med musikk og dans bak låven. Dette ligner jo på statskollektivene med fem-årsplaner og leire for de som sa noe annet.
Høyre og Arbeiderpartiet har historie på krangling om statsuhyrer og forræderi. Ikke nevn krigen, men kommunismen var aldri en maktfaktor i Norge. Høyre var mest skremt. De så Stalinisme i rikskringkasting og meningsytringer. Selv har jeg blitt fotografert for å ha kjøpt pocketbok om sosialisme på et høyredominert bruktboksalg. Høyre har vært engstelige for uro og opprør i bedriftene.
Arbeiderpartiet går inn i valgkamp med åpent sinn for medisinindustriens gen og foster initiativ. De pirker i timeplanens bokstavering. De gjør ingenting med fagene Matematikk og Kroppsøving der ulikheter skaper dårlige situasjoner. Ap gir bare inntrykk av å administrere staten i stedet for å skape industri og fornuftig forbruk.
Høyre har sagt fra at vi ikke må finne på å sette ned forbruket. Befolkningen er utslitt av å kjøre på handel. Dette må vi jo gjøre for å opprettholde den norske økonomien. I alle fall den delen som tilfaller eiersiden. Krf snek seg inn på denne listen likevel. De må ta evangeliet på alvor. Da blir de en politisk faktor. Ikke bare et parti på utsiden.

Hovedmistanken mot partiene våre er at de driver valgkamp for å forlenge sine egne opphold nær makten, i eller utenfor regjering. Alle vet hva vi må gjøre for at Norge skal utvikle seg som selvstendig stat. Det hadde vært greit å få det gjort før de-globaliseringen kommer for langt. Eller før kvaliteten i landet vårt synker under havnivået.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Borgermester bak søyler og gardiner

Sammenslåing av kommuner krever nytt rådhus. Et spennende amfi nær T-forbindelsen der alle er velkomne og alle politiske møter er nettkringkastet av kommunen selv.Haugesunds eksisterende rådhus kan rives slik dets inspirasjonsbygg, Festiviteten, ble tatt ut av tiden. Rådhuset kan også bli et billedgalleri for modernismen, husets egen epoke. Som formspråk for moderne demokrati fungerer det ikke.

Tomatfjes

Hvorfor dra ut på landet for å ilegge bøndene avgift når det er Oslo som er miljøproblemet?
Hvordan gikk det med denne miljøbobla?
Miljøkrisen vår er global. Tomatdyrking har sitt kraftbehov om tomatene produseres i Norge eller i Nederland eller Spania. Miljøpartiene Frp, Høyre og Venstre ser det ikke slik. De lar import av tomater foregå uten miljøavgift. De har ikke mandat innen EU slik at de kan øke avgiftene i Nederland og Spania. Det de kan gjøre er å kompensere norsk toamtproduksjon for å gi like vilkår som EU, eller legge på importørene en miljøavgift da produksjon og miljøforurensing er global. Import er global forurensing og må miljøbeskattes for sin produksjons og transportforurensing.
Importørene slipper unna med forurensingen sin fordi de er nær politikerne, også kallt korridorpolitikk. Minkfarmene på heia ble skviset fra miljøkvisene i Oslo.
Tomatdyrkerne på naturgass må betale CO2-avgift mens tomatimportørene på dieselavgass slipper å betale for Tomatimporten som foregår…