Yes, Minister Høie!

Helseminister Bent Høie, Høyre, hadde et amatør-øyeblikk på egen pressebriefing. Han skulle gjøre greie for hvem som ikke skulle få behandling for coronaindusert sykdom. Det jeg hørte ham si gav 1 frysning og 1 assosiasjon:

Som svar på en journalists spørsmål om hvem som ikke skal behandles la Høie ut, på sparket, at først var det åttiåringene som skulle avsluttes, deretter sekstiåringene, og til slutt kom han på at de med underliggende sykdommer også skulle avsluttes. Amatøren var fornøyd. Han hadde brukt plausible ord, men uten å få dem til å passe inn i den etablerte etiske debatten.

En sekretær må ha hørt Høyre-ministerens svar og krympet seg. Tilbake på kontoret hadde sekretæren funnet fram det dokumentet som kom til minnes. Det var basert på arbeid som var gjort i USA og Canada om etiske betenkninger ved avslutning av behandling, og om hvilke kriterier som skal være belyst god tid i forveien, og hvem som skulle foreta vurderingen og beslutningen. Dette dokumentet lå i en skuff. Sekretæren husket rett. Verden hadde vært gjennom disse tankene før og der var kommet til en slags enighet. Problemet var at dokumentets skjebne i Norge ikke var tatt opp til behandling i Stortinget for å kunne bli til en offentlig gjeldende utredning, en NOU.

Nå la Høie fram dokumentet som sitt eget. Dette dokumentet skulle bli Norges retningslinjer for behandling av døende. Hensikten var bl.a. at politikere ikke skulle kunne stå fram og bestemme hvem som skulle få leve og hvem som skulle dø.

Legen Høie følte seg nok kallet til å ta dette valget, akkurat som legen som fortalte pasienten vår at han skulle dø og at de ville avslutte behandlingen. Da sa pasienten at dødsdømte fikk et siste ønske oppfylt; han selv ville ha en siste røyk. Da sa legen at det kunne han ikke få; det var farlig å røyke. Så slo de av strømmen. Slike amatører i helsevesenet har vi faktisk ikke plass til, men de hever gode lønninger under Bent Høies politiske og etiske ledelse.

Den eneste løsningen for å unngå eller minimere denne etiske problemstillingen er å gjøre helsevesenet rikere, og mer fleksibelt, slik som et pustende og ekspanderende organ for best omsetning av oksygen i blodstrømmen. Høyre-Høie har allerede godtatt det etiske dilemma det er å skjære ned sykehusdrift til et minimum og heller justere etikken.

Som etiker oppførte Høie seg som amatør. Som lege oppførte han seg uten anerkjente etiske retningslinjer. Han tok det på sparket. Han skal være glad for at departementet har sekretærer som ikke bare sier “Yes, Minister!”, men også kan manipulere ministrene når departementets troverdighet står på spill.

Den neste utfordringen for fattige land som Norge er at sykehusene kan sette inntaksstopp som nylig i Potsdam. Dermed trenger vi ikke etiske overlegninger, pasientene dør på utsiden av sykehusene som i Norge. Det gir gode regnskap Ω