I Mono

SV (human-etikerne) har som mål å danne befolkningen bort fra forestillingen om én gud, ved hjelp av lover og annen tvang grunngitt i mannlig kongsmakt gjennom Storting og Regjering. Om kongen bare har symbolsk kraft så er det likevel samme argumentasjon som ved monoteisme. Konge og Gud er den ene mannsfiguren som skal virke samlende.

Monoteisme og demokrati lever sammen. De holder oppe parallelle samfunn. SVs ønske om en fonetisk samstemt ny nasjonalsang på to språk er et forsøk på å smelte sammen symbolene på ulikhetene i samfunnet. Partiet må våkne opp og se samfunnet for hva det består av og ikke prøve å radere/rydde ut dets enkelte faktorer. Det har vært en stund siden SV var ungt og lovende. Nå må de sende inn et modent forslag om hvordan menneskene kan “saman bu, utan krig og vald/ bo sammen uten krig og vold. “