Gå til hovedinnhold

Den store Sildajazz dugnaden

“Eg ser’kje nåke liv utanfor sillå!”
Moralister etterlyser dugnadsånd i Haugesund til hjelp for Sildajazz festivalen. Sildajazzen utnytter 150 års arbeidsinnsats fra gode haugesundere som gav alt, forlot alt hjemme i Hardanger og Ryfylke, bygde nytt hjem i by’n og slet seg ut. Sildajazzen har drakraften fra alle forgjengerne våre, fiskerne og de uten yrkesnavn, de som ikke nevnes i hyllestbøkene.
Sildajazz ble stiftelse på slutten av 1998. Tiden før var uofisiell, og inntil småsnakket på puber og barer i Haugesund festnet seg rundt tanken på å søke om offentlige midler, er lite skrevet ned. Veldedige foreninger til beste for vanskeligstilte og kulturbevarende tiltak kunne søke om kommunal støtte. Det var ikke store beløpene men kom godt med i slunkne kasser. Flere høyttalende menn så denne pengeflyten. For å kunne skape en gå-ut klubb var det bare å ha et kulturelt alibi for å sende inn søknad om kulturmidler. I beste handelsånd ble denne kulturen importert og siden formålet var å ha det gøy ute på byen passet gladjazzen inn; slik som i den aktuelle filmen The Sting med svindelsjarmen sin. Omkvedet var jo at det skulle bli fint å få litt liv på by’n. Det var for kjedelig å sitte hjemme. Der var ikke noe dugnadsånd for å få et samfunn til å fungere utenom arbeidstid, komme sammen. Idéen om å koble sildekultur og gladjazz var et festsignal.
Begravelsestogene i New Orleans var jo så lystige. Vi kunne trenge noe sånt.

Som dugnadsinnsats regnes selvsagt kommunale midler som ble gitt Sildajazz på bekostning av andre søkere. Disse kommunale midlene, vår felles dugnad, økte til millioner av kroner og fast engasjement. Når Sildajazzen er en stiftelse forståes en dugnads og frivillighetsinnsats. Det er ikke nødvendig at Haugesund kommune skal finansiere driften. Non-profit begrepet er kjent i hele verden.

Hvordan skal Sildajazz komme i kontakt med sin egen dugnadsånd?
Haugesund kommunes dugnadsinnsats blir å kutte navlestrengen slik at Sildajazzen kan finne sitt eget varemerke verdifullt og levedyktig. Det krever en forandring av pengestrømmen. Bodsalget og ølfortjenesten er også en dugnadsinnsats siden vi opererer innen stiftelsens driftsform. Disse midlene må brukes til drift av festivalen og ikke gå til personlig profitt. Personlig tapping av felles innsats dreper enhver dugnadsånd.

Den store dugnadsånden som stiftelsen Sildajazz får i fanget hvert år er det store folkelivet som gjør at varemerket Sildajazz kan trekke til seg konferanser og bobil-treff. Festivalen er drevet av alkohol og swing. Folkelivet koster tid og krefter. Det er ikke alle som kan leie seg et hotellrom og dra de festligste folkene opp på rommet. Byen er full av vorspiel og nachspiel, så om en vil eller ikke er vi alle med og yter for Sildajazzen; toleransen er tynnslitt. Festivalen må slutte å leve på befolkningen. Det er på tide å krype inn i kapellet på Indre Kai og tenke. Ikke fortvile til Mammon, men tenke.
Jeg forstår at profitører er vant med å presse ansatte og hjelpere til den siste dråpen. Dette kan ikke Sildajazz gjøre fordi stiftelsen allerede har tappet alle ressursene.
Som i all sunn økonomi så overlever Sildajazzen om den er liv laga etter økonomiske lover og de iboende mekanismers faenskap. Sett Sildajazzen fri som en selvstendig økonomisk enhet. Så kan dugnadsarbeidet vårt gå til vare behov.
Det er naturlig å sammenligne offentlig dugnadsinnsats til Sildajazzen med innsatsen for Stiftelsen Haugesjøen, Blå Kors og foreninger til hjelp for alkoholskadde hjem, barn, kvinner og trafikkskadde. Får disse kommunale midler som sikrer driften?

Pengene flyter, det blir bare å få de kanalisert i beste bedriftsøkonomiske ånd. Dersom utestedene vil være med, så får de ta eieransvar. Penger som er tjent må gjeninvesteres. Sett Sildajazzen fri. Den flyter i sine egne vesker.
Det store spørsmålet er jo hva som kommer etter gurgletonen. Har byen Haugesund et kulturgrunnlag, og ikke bare et alibi?


Kommentarer

  1. Siladjazzen som varemerke ble vel stiftet i 1987. Det var en genistrek å få den fattige, men kremmerorienterte Haugesund kommune til å subsidiere stiftelsen med et ukjent antall millioner, mens gamle lider nød og rusomsorgen sender sine klienter ut som tiggere ved alle byens markeder. Kommunen bør trekke seg ut av Sildajazzen øyeblikkelig. Mangemillionærene ved byens 31 skjenkesteder som har store nettoinntekter av Sildajazzen vil helt sikkert skaffe til veie "ekta negre", som han sa, Sildajazz generalen, for egen lommebok. De kan jo trekke utgiftene fra på den skatten de ikke betaler.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Borgermester bak søyler og gardiner

Sammenslåing av kommuner krever nytt rådhus. Et spennende amfi nær T-forbindelsen der alle er velkomne og alle politiske møter er nettkringkastet av kommunen selv.Haugesunds eksisterende rådhus kan rives slik dets inspirasjonsbygg, Festiviteten, ble tatt ut av tiden. Rådhuset kan også bli et billedgalleri for modernismen, husets egen epoke. Som formspråk for moderne demokrati fungerer det ikke.

Tomatfjes

Hvorfor dra ut på landet for å ilegge bøndene avgift når det er Oslo som er miljøproblemet?
Hvordan gikk det med denne miljøbobla?
Miljøkrisen vår er global. Tomatdyrking har sitt kraftbehov om tomatene produseres i Norge eller i Nederland eller Spania. Miljøpartiene Frp, Høyre og Venstre ser det ikke slik. De lar import av tomater foregå uten miljøavgift. De har ikke mandat innen EU slik at de kan øke avgiftene i Nederland og Spania. Det de kan gjøre er å kompensere norsk toamtproduksjon for å gi like vilkår som EU, eller legge på importørene en miljøavgift da produksjon og miljøforurensing er global. Import er global forurensing og må miljøbeskattes for sin produksjons og transportforurensing.
Importørene slipper unna med forurensingen sin fordi de er nær politikerne, også kallt korridorpolitikk. Minkfarmene på heia ble skviset fra miljøkvisene i Oslo.
Tomatdyrkerne på naturgass må betale CO2-avgift mens tomatimportørene på dieselavgass slipper å betale for Tomatimporten som foregår…